Det å måtte akseptere.

Det var ikke lett å få til et innlegg idag og jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om. Hadde jeg ikke kunnet føre en normal samtale med Kari fra hjemmesykepleien så vet jeg ikke hvor tomt hodet hadde vært. Alt vi sier til hverandre blir jo det samme fra dag til dag. Hvilke piller skal hun ha og når skal de tas. Jeg vet ikke hvor mange ganger om dagen hun henter boka si for å lese hva hun har fått. Egentlig er det kun Ebixa, Sobril og Remeron hun får, men vi tar jo begge noen tilskudd som alle vi nordmenn tror vi må ha. Skulle ønske jeg kunne ta vekk Sobril, men hun var så urolig utover ettermiddagen så det tør jeg ikke.

Vi tok en tur med 4 hjulingen i dag og det syntes hun var moro. Vamp er også glad i de turene så rart det enn høres ut og så fort jeg starter opp den står han og hopper og vil opp i kassa bak. Vi prøvde å samle noen tråder der oppe i skogen slik at jeg kunne finne ut hvor hun står nå. Hun visste at vi var gift, men det med barna at de også var mine var litt verre. Hun visste jo også at mine foreldre var mine foreldre, men etter en stund ble de min tante og onkel. Det blir en eneste røre alt sammen. Det er nokså ofte hun sier hun er glad hun har meg for hun vil ikke flytte og mener nok at jeg er den beste garantien for at hun skal fortsatt bo hjemme. Den måten å prøve finne ut hvor hun står nå skal jeg ikke gjøre flere ganger for da fører det kun til at jeg blir nokså fortvilet selv. Det spiller jo heller ingen rolle for det er ingenting jeg kan gjøre med det allikevel.

Tenk for en forandring fra i februar/mars da jeg følte at alt gikk framover. Jeg trodde nesten vi kunne oppnå mirakler, men slik er det når man ikke greier å akseptere at livet slik det var hører nok fortiden til.

Slik er livet, man må ta det man får, men det er ikke lett å akseptere.

Alzheimer er en forferdelig sykdom.

 


#blogg #demens #alzheimer #omsorg #mentalhelse #kjærlighet #side2 #side3 #nettavisen #bloggnorge #bloggno #blogglisten 
 

Å fly mot sola.

Nå slår vellingklokka på Nordfjell Gård 8 slag og det er litt ro igjen. Når alt med motor har stilnet så er det liksom tid for å sette seg ned og finne en rolig tanke å reise med. Det er jo det jeg gjør, reiser i vei til en verden med litt mindre problemer. Det er der alle drømmene ligger lagret. Drømmer som kanskje aldri vil bli til noe annet enn drømmer, ikke fordi det ikke er mulig å realisere dem, men fordi jeg ikke kan. Jeg er ikke bitter på livet jeg har fått for jeg har da tross alt en misjon her i denne verden, det å gjøre livet litt enklere for gullhjertet mitt. Tenk så enkelt det hadde vært å kunne velge, men tenk så trangt det hadde vært der ved valgets alter. Alle vil jo helst ha alt så da er det bra at man ikke får det, jeg hater å stå i kø.

 

Drømmer er jo til for en ting, noe å drømme om, så enkelt er det. Jeg vet ikke om jeg drømmer så mye, men jeg vet jeg drømmer om å fly opp mot lyset. Jeg tror vel ikke det er sola for lik Ikaros som styrtet til jorden da vingene av fjær og voks smeltet ville vel jeg også falle ned. Undrer på hva Ikaros drømte om. Sikker var det ikke at han skulle styrte til jorda.

 

Jeg lå på ryggen i gresset og tok bilder av ravneparet med unger som vi har her. Ikke så merkelig egentlig, men når jeg fikk se bildet på nettbrettet mitt var det som om de fløy mot sola enda det ikke er et motsolsbilde. Det lignet på det jeg drømmer. Undrer på hva det betyr.

Hva drømmer du ?

 


#blogg #drøm #side2 #side3 #nettavisen #blogglisten #bloggnorge #demens#omsorg

I believe I can fly 
I believe I can touch the sky 
I think about it every night and day 
Spread my wings and fly away?


 

" Hva heter du da "?

? Hva heter du ??

 

Når dette er dagen første konversasjon så trenger man hurtig som fy å forsvinne inn i en eller annen modus for ikke å bli fanget i depresjoner.

Jeg tenker på da jeg var liten, nokså mye mindre enn jeg er nå enda jeg ikke er så stor nå heller, kun i alder ellers kan jeg gå helt fritt under alt over 170 cm. Ikke engang håret midt på hode betører hindringen av den enkle årsak at det er tilnærmet ikke noe på toppen. Tror ikke barflekken er så stor, men siden øya sitter litt lavere på framsiden så vet jeg jo egentlig ikke det.

Selvfølgelig var jeg liten når jeg var liten omtrent 2 år for det er dit jeg kan huske best. Før den tid er det mer noe jeg tror jeg husker. Nå hadde jeg en bestefar som var veldig glad i å fortelle om alle mine bravader så jeg er nokså godt informert. Å beskrive meg sjøl derimot er enkelt ettersom det finnes god dokumentasjon i form av bilder. Lys blondt hår med krøller, slike lange krøller, store ører, grønne øyne og korte bein.

De store øra skulle jo tilsi god hørsel, jeg tenker på hvordan prærieulven ser ut og den hører godt. Jeg har jo blitt velsignet med en storesøster fra fødselen av og det ble vel hun som fikk den svært så krevende utakknemlige jobben å passe på meg. Så fort hun snudde ryggen til startet de korte beina jobben med å frakte resten av meg vekk fra henne ? plageånden ? så fort som råd var, det var fort. Det ble gjort forsøk på løpestreng med feste bak på ryggen i babyselen, men det førte bare til at jeg løp alt det gikk og så langt det gikk. De bråstoppene var noe jeg likte for da ble kroppen rykket kraftig tilbake når lina strammet seg i endefestet. Metallringen som løp på vaieren ga fra seg en kraftig skrapelyd som jeg husker jeg likte godt. Jo større fart jo høyere lyd. Han Alf oldefaren min likte den lyden så dårlig i middagskvila at han til stadighet slapp meg løs til stor fortvilelse for min storesøster med det tyngende ansvaret for min sikkerhet. Den gang var det lite eller ingenting å tjene på slik barnepass heller så jeg tror hun hatet den jobben. Hun fikk mange og fine løpeturer gjennom haget bort i hestehamna der den ville ferden som regel endte. På innsiden av grinda der har jeg sovet mye mens diverse leteaksjoner pågikk. Bare han bestefar Aksel tok det med ro ? han Atle finner vægen heimatt sjøl ? kom det rolig fra divanen i dagligstua mens han vred på hodet og lot snusbussen falle ned i en Bjellands fiskebolleboks. ? Plopp ? sa det i boksen og så ble det slike små brune dråper rundt omkring på golvet og på pengeskapet. Han bestefar Aksel var en stor kar så divanen ble for kort derfor sto pengeskapet, grønn type Jøli, i enden. På det pengeskapet lå det ei pute der han bestefar hvilte hodet sitt i duggurskvila.

Dette blir langvarig og hjemmesykepleien er snart her så jeg får fortsette senere. I mens kan jo du prøve å tenke ut hvorfor jeg heter Atle med en far som heter Arne og en Farfar som het Aksel og med en oldefar som het Alf. Morfar het Hilmar og det har jeg alltid likt.

Hilmar det er fint det. 

 


#blogg #nettavisen #side2 #side3 #bloggnorge #blogglisten #barndom #kjærlighet
 

Et lite bilde.

Som i sangen. Vår beste tid er nå.

Nå er det fredag og vi sitter litt og koser oss i skyggen etter en tur ned i elva så Vamp får avkjølt seg litt. Vi får ta langturen vår i kveld når det blir litt kaldere. Det er vel egentlig stadig forandringer til det verre her hos oss. Denne uka har jeg vært navnløs og hun har heller ikke snakket om han. Om jeg er meg eller ikke er nesten umulig å vite for når hun snakker så er det alltid på en forklarende måte. Tror hun mer har akseptert at jeg er her uten at det ligger så mye følelse i det. Jeg ser jo aldri hun lyser opp mer når hun ser meg og kjenner igjen. Om jeg tar rundt henne ser hun ned og trekker seg unna så slik er det. Hun sier stadig at hun skal bo hjemme og at hun kan det ettersom hun har all hjelp hun trenger her hjemme. Hun har nok reist litt fra meg, men jeg kan jo alltid håpe på at hun kommer tilbake. Ettersom det fungerer nokså greit så er det vel bra som det er selv om det er litt tøft å oppleve. Vi har liksom blitt forvandlet til et velfungerende par der all lidenskap har avgått ved døden. Forferdelig bittert når jeg sitter her å tenker på hvordan det var for 1 ½ år siden for det var egentlig da jeg begynte å undre på hvorfor hun hadde gitt seg med den kyssen jeg alltid fikk når vi hadde lagt oss. Egentlig var jo hele 2016 unormalt når jeg tenker på det. Tenke for mye skal man som kjent ikke gjøre for det er ikke så mye man kan forandre på noe allikevel.

Nå som det har roet seg her så er det vel der det går greit å håndtere.

Best mulig lengst mulig er målet. Jeg har jo ikke gitt opp bare forandret mål. Det er jo ikke så mye av det vi gjorde i førsten av juni som fungerer noe særlig lenger. Skriver jeg et tall på en lapp, viser henne den snur den og spør hvilket tall det var så vet hun ikke det.


Vår beste tid er nå heter det i sangen og denne sommeren er nok det for så veldig store forhåpninger for neste har jeg nok ikke lengre. 

 


#blogg #helse #omsorg #alzheimer #demens #side2 #side3 #nettavisen #bloggnorge #blogglisten #google
 

Litt om vår dag.

Det har vært en hektisk dag for oss og gullhjertet mitt sloknet kl. 21 enda vi ikke var oppe før 6.30. Vi fikk det faktisk litt travelt på morgenen fordi vi sov litt lenge. Vi fikk besøk av Malin og Berit idag, det er to av våre gode hjelpere som tar av litt tyngde på mine skuldere. Malin har vi mye med og gjøre og det er til henne vi klager vår nød når det blir problemer. Berit og de andre i hjemmesykepleien hjelper oss med alle praktiske ting vi måtte trenge i hverdagen. Vi liker å gjøre alt selv så det blir mest dette med trygghet det handler om. Det var faktisk Eli selv som spurte meg om ikke de kunne komme tilbare igjen etter avbrekket i vår og sommer. Vi eller rettere sagt jeg synes vel det er et snev av luksus, men så ser jeg at det betyr en god del for henne. 

Det er et spørsmål jeg alltid stiller meg når jeg våkner,  "kjenner hun meg igjen" De fleste gangene vet jeg egentlig ikke helt. Hun har på et vis akseptert at det er en annen " venn " der og passer på henne når jeg er borte i hennes minne. Jeg prøver å huske på at jeg altid spør om lov til bortimot alt jeg bruker her heime. " kan vi ta bilen din til butikken" osv. Da går det så mye bedre og om hun kjenner igjen meg så tenker hun aldri på " din bil " for det er hun jo vant til at jeg sier om vår bil. Hun er veldig fokusert på at hun skal bo hjemme og det sa hun til Malin og Berit i dag også. Det er også litt bra for meg for hun skjønner jo at hun ikke kan være alene hjemme. Vi har fått tilbud om litt mer skreddersydd aktivitet for henne og en støttekontakt, men det sa hun selv at hun ikke ville ha.Hun ville være hjemme. Jeg spurte når vi ble alene om hvorfor hun ikke ville det og da sa hun at hun ville være der jeg var. Det gjorde meg veldig glad for så mye større kjærlighetsærklæring enn det får jeg nok ikke. Hun har jo rett det er slik vi ønsker å leve vårt liv og sykdommen skal ikke få stjele det fra oss.

En dag gjør den det, men det er ikke nå.

 


#blogg #alzheimer #demens #omsorg #kjærlighet #side2 #nettavisen #bloggnorge #blogglisten


 

Du er eller ikke er.

På nokså få måneder har jeg fått oppleve å gå fra å sitte i en maskin langt inne i skogen uten mye menneskelig kontakt til å skulle gi omsorg til et menneske som jeg er veldig glad i. Det var vel egentlig det siste jeg trodde jeg skulle bli som førtidspensjonist, omsorgsarbeider. Nå i etterkant ser jeg jo at det var kanskje det jeg egentlig skulle vært fra starten av fordi jeg evner å føle med mennesker samtidig som jeg klarer å omsette det til noe kreativt. Jeg har også oppdaget at kanskje mange som har den jobben skulle kanskje aldri hatt den heller. Årsaken er jo egentlig ikke det faglige, for der mangler det ingenting. Mangelen er heller på det menneskelige planet, det at de føler seg litt over de menneskene de skal vise omsorg for. Kan du ikke gråte sammen med den som du synes er svakere enn deg selv så kan du vel heller ikke gi den omsorgen det medmennesket trenger. Kan hende det er bare tull, men jeg tror ikke det.

Om jeg ser på vår situasjon med gullhjertet mitt så er vi nok veldig heldige fordi den delen av helsevesenet i vår kommune som har demens som arbeidsområde er veldig utrustet med akkurat det jeg skriver om, de er medmennesker som makter å vise medmenneskelighet og det gir meg som heldøgns omsorgsarbeide en solid trygghet på at det er noen som kan ta over der jeg ikke makter. Det er i det hele tatt svært så stor forskjell på det å være menneske og medmenneske, det er ikke bare 3 bokstaver extra.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener, men jeg tar sjansen på det. Det å forholde seg til jobben med en stor grad av profesjonalitet betyr ikke å miste seg selv i den som nok mange har gjort.

 

Kan du slenge en stor biff på grillen og spise den med ei øl til samtidig som du ser på nyheter om sultkatastrofer i Afrika ?

Den ene biffen vil jo ikke hjelpe så mye.

 

Jeg leste ei bok engang av Ray Brandbury som skrev grøssere mest, den het The last night of the World. Det var på slutten av den siste natten et ektepar satt og snakket sammen. Jeg synes dette var så beskrivende for en tilstand.



He sat back in his chair, watching her. ?Are you afraid??
No. I always thought I would be, but I?m not.?
Where?s that spirit of self-preservation they talk so much about??
I don?t know. You don?t get too excited when you feel things are logical. This is logical. Nothing else but this could have happened from the way we lived.?
We haven?t been too bad, have we??
No, nor enormously good. I supposed that?s the trouble ? we haven?t been very much of anything except us, while a big part of the world was busy being lots of quite awful things.?

 

Det er en del mellom linjene i det jeg har skrevet nå og det er ikke sikkert at du klarer finne det, men kanskje setter det igang en prosess inne i deg som du kanskje trengte. Du må gjerne mene at ? dette var bare surr?, men tenk etter, empati heter det og det er kun et ord. Om du en person som er empatisk så betyr ikke det at du utstråler det samme.

Du er eller ikke er.

 


#blogg #empati #omsorg #kjærlighet #side2 #side3 #nettavisen #bloggnorge
 





 

En liten dagsferie.



Vi fikk oss en liten endags ferietur til Sunne i Sverige idag for å besøke mellomste datter med familie. Hun har spurt i 2 dager når vi skulle dit gullhjertet mitt. Det ble jo så jeg måtte smile litt utenfor Arvika for da syntes hun det var alt for langt å reise. Hun vil ikke på noen lang ferietur. Tenk så merkelig det er for i fjor vår måtte vi ta en lørdagstur til Karlstad for å kjøpe en softis hver for så mye mer var det ikke vi gjorde der. Da var ikke det langt.

Vet egentlig ikke hvor mye utbytte det kan bli av en slik tur når man ikke aner hvor man er. Hun var veldig taus hele tiden så det er liksom ikke godt å si, men det å oppleve ting er jo nødvendig selv om man har alzheimer mener nå jeg. Jeg tro at hun får med seg nokså mye så det blir spennende å høre i morgen tidlig når vi prater om dagen i dag slik vi alltid gjør til frokost. 

Hjem igjen kjørte vi over skogen for å se på noen gamle finneboplasser jeg vet om der og det var jo moro. Vi tok en stopp i " Jugarbua " og drakk pisslunke kaffe. Der er det ei diger furu vi har sett på for ca. 10 år siden, men den husket hun ikke.

 



 



 

Ikke så bra bilder, men det er med mobilen alle.

Nå er vi egentlig glade og fornøyde og for min del veldig trøtt i hodet så nå håper jeg at gullhjertet mitt sover stille og fint like ti i hvertfall 07.00 men se det er vel å håpe på underverker og den tid er vel forbi mistenker jeg. 

Ha en fin kveld for nå orker ikke jeg mer for i dag. Slitsom dag, men tross alt en fin en.

Forandringer i livet.

God morgen 🙂

Noen ganger må jeg bare si ?Å Herregud? selv om det vel er å misbruke noe som er viktig for noen 😇

Alle som har hatt barn vet kanskje hvordan det blir om du forteller to dager før at dere skal dra et sted. Det gjorde jeg også og mitt litt voksne barn skrev det opp i boka si. Kl.4 var hun oppe og tok en titt i boka så da var det gjort. Vi skal til Sunne  i dag på besøk, men hadde vel helst sett at vi kunne hatt øya igjen et par timer til. Slik ble det ikke.

Da gullhjertet mitt var borte ved nyttårstider ryddet jeg bort en del klær, topper mest, som jeg visste kom til å bli for små ettersom det er en viss volumøkning på et par strategisk plasserte ????.. 🤗

Det blir jo en god økning i kroppsfett når det blir bråstopp på det å trene nokså mye. De som var for små fant hun jo i går kveld og det husket hun merkelig nog i dag også. Så nå sitter jeg her med en heller lang moteoppvisning av litt for små topper. Må jo si som mann at det er slettes ikke det verste man kan være med på. Det blir mye pupp som tyter ut hmmm dette var da koselig 😙

Det er bare en hake ved denne koselige nær studien av kvinnekroppen, jeg må rydde opp alt sammen det er jeg sikker på. En ting er sikkert man kan ikke ha så mange valgmuligheter for da blir det skifting av klær i et kjør, ingenting blir hun liksom helt fornøyd med. Gullhjertet mitt har mengder med klær som ikke passer og legger man olabuksene pent brettet oppå hverandre så ser ikke jeg toppen av det fjellet. Det meste er størrelse 28 som satt som skutt på for et par år siden. Mye av disse klærne har jo jeg vært med å kjøpe så jeg har noen timer i div. sjapper. Buksene håper jeg at en gang passer på barnebarnet Emma som er 10, motene har jo en tendens til å komme tilbake. Det er ikke direkte HM og BikBok heller så de har jo kostet en slant.

Det der med damer og klær det er farlige greier, men det er jo moro at de ser bra ut da synes jeg. Med 4 damer i huset en gang er det  best å ikke tenke på hva det kan ha kostet og vi overlevde da ser det ut til.

Det er når hun nå kjøper klær at jeg merker hvor hun befinner seg i alder enkelte ganger og det er nok rundt 55-58 etter størrelsen hun tar med for å prøve. Det er jo bra at sykdommen ikke har ødelagt dette med å ville se bra ut. Det går til en time på badet for at alt skal bli bra. Jeg fikk lov til prøve meg på øya her en dag og hun ble faktisk fornøyd, greit å lære seg det også i tilfelle hun ikke klarer det selv. Se bra ut gir mye glede og den skal hun få ha selv om jeg kanskje må hjelpe til. Til uka blir det en tur på fotpleie.

Når jeg sitter her på morgenen og tenker på hvordan ting har blitt og hvordan det kunne vært så blir jeg så klart lei meg, men vi kunne hatt det veldig bra selv med sykdommen om jeg ikke hadde blitt så ofte borte fra hennes minne. Alt det andre klarer jeg å takle, men det at jeg blir en annen går ikke å komme rundt. Nå så mer aksepterer hun at hun ikke kan bo her uten noen bor sammen med henne og jeg føler vel at jeg er borte store deler av døgnet. Det er enkelt å finne ut, det er bare å legge armene rundt henne, hun drar seg nesten alltid unna nå om dagen. Det har blitt et berøringsfritt ekteskap og det kommer jeg aldri til å venne meg til.

Livet har blitt et litt diffust og lite oversiktlig bilde, men man må bare leke med.

Det sørgelig faktum.

 


#blogg #alzheimer #demens #side2 #side3 #nettavisen #bloggnorge #blogglisten #kjærlighet #omsorg
 

I dag lurte vi den onde. Alzheimer's skygge.

Nok en dag er over og vi har på nytt lurt den onde i Eli?s hode, hver gang hun har seilt avgårde har jeg klart å snakke henne tilbake. Vi har snakket om alt fra første gang vi?????.og barnefødsler. Ting bare mannen hennes han Atle kan vite og jeg har nådd inn hver gang. Nå går et langt samliv rundt i hodet mitt som en slik saftsentrifuge i en herlig røre så nå tror jeg det får være bra og så får vi heller avlede med et parti ludo.

En ting hun stadig sier er at hun skal bo hjemme, hun vil ikke på sykehjemmet. Det gjør litt vondt for det viser jo at hun er litt klar over sin egen situasjon. Det er jo ikke i nærheten av det enda og det håper jeg tar lang tid. Vi får nok litt hjelp av de 5 mg Sobril for å få roet ned litt. Tenk hvor lett dette hadde vært om hun bare hadde kjent meg igjen hele tiden. Noen ille dårlige dager hadde vi sikkert fått allikevel, men ikke i nærheten av slik det kan være i perioder. Det hadde jo også vært greit å sove til kl.7 men,men slik er det ikke. Jeg lurte meg til en times tid på øyet etter at Kari fra hjemmesykepleien var her på morgenen. Det er helt unødvendig kanskje, men trygt og godt om noe skulle skje slik som for en stund tilbake. Da ble jeg litt betenkt, men heldigvis gikk det over. Det er litt rart man lærer hele tiden å beherske situasjonen.

Vi har kost oss i sola idag og tatt noen turer med Vamp. Bilen har også fått seg en grundig vask utvendig. Nå sitter vi ute og jeg har fått en god porsjon høytlesning fra bloggen min for nå ikveld fant hun frem nettbrettet sitt. Merkelig disse store forskjellene for jeg har ikke hjulpet henne med å finne fram til bloggen og FB. Det er klart ikonene ligger jo der, men allikevel. Et parti Yatzy har vi spillt i dag og hun summerte uten noe problem i hodet. Jeg synes dette ikke skulle kunne gå, men jeg er jo ingen expert på alzheimer heller.

Det er farlig å være optimist, men vi har lurt den onde i hennes hode trill rundt i dag. Jeg vet det ikke vil være slik lenge, men så er det desto mer gledelig når det skjer. Egentlig var det ikke dette jeg hadde tenkt å blogge om, men det er jo moro å fortelle noe gledlig også da.

I morgen skal vi en biltur til Sunne i Sverige og det gleder gullhjertet mitt seg til.

Ha en fin kveld.

 


#blogg #alzheimer #demens #mentalhelse #helse #omsorg #kjærlighet  #side2 #side3 #nettavisen #bloggnorge #blogglisten
 

Sjeldent foto fra mitt kamera.

Dette er nesten noe unikt fra mitt kamera for landskapsbilder hører til sjeldenhetene, nyt det for det blir neppe et til i år. 

 


#blogg #bloggnorge #side2 #side3 #nettavisen #solnedgang #fotoblogg #amatørfotograf
 

I skyggen av Alzheimer lever vi.

Nå har vi endelig fått satt oss ned for å slappe av litt og det er rimelig godt. Det er et slit å få litt endrede rutiner i medisinene på plass, men nå ser det ut til å gå litt bedre. Skulle ønske vi kunne slippe å innføre noe mer, men må man så må man det er ikke noe særlig at hun er så forvirret for da er det vanskelig å få noe utbytte av dagen. Det er dette med at hun ikke kjenner meg igjen som er den store stygge ulven. Helt siden nyttår har vi klart å holde henne i min verden,men nå er hun ut og inn av den verden flere ganger om dagen. I dag er det kun en gang jeg har merket at hun kjente meg igjen. Da fikk jeg to gode armer rundt halsen og så mange kysser at det var nesten så jeg mistet pusten. Det varte en litt over 1 time. Det er liksom slik at du må ha opplevd det for å forstå at noe slikt kan skje. Det går veldig fint allikevel for hun aksepterer jo meg som en venn som er god å ha. Det er bare om å gjøre å svare rett på de spørsmål hun har eller unngå å svare helt.

Jeg fikk et tips om en medisin som kan hjelpe mot dette av en i samme situasjon som oss og med google tilgjengelig lette jeg etter svar og det så bra ut. Får prøve få tak på noen på Sanderud å spørre om dette. Det ville lette situasjonen veldig om hun hadde forstått at vi er et par.

Tro meg jeg forstår om du ikke tror det er sant for det gjør ikke jeg heller. Hvordan kan noen glemme en som er der hver dag når du husker de du sjelden ser ???? Jeg forstår forklaringen, men ikke at det kan skje.

Jeg er så trøtt at jeg har vondt i hodet fordi vi prøver å få inn nye rutiner etter prøve og feile metoden og det koster mye krefter.

Det å bli kvitt Cap Gras Syndrom hadde vært til stor hjelp. Håper bare vi finner en løsning på det for resten skal jeg klare. Vi trives så godt når vi går slik ute og småprater som gode venner bsre hun , Vamp og jeg og tenk da for muligheter om jeg igjen kunne vært kjæreste. Det er så leit og ikke tørre ta rundt henne når jeg ikke er sikker på hvor jeg står. Det er å vente på at hun viser det.

Det var det jeg hadde, i morgen tenkte jeg ta med dere tilbake til min ødelagte barndom.

 


#blogg #omsorg #kjærlighet #alzheimer #demens #side2 #side3 #nettavisen #bloggnorge

Alzheimer's skygge. Utrøstelig sorg eller gjenfunnet glede.



Med kameraet innstilt på hdr og lite lys blir det slik, enten ser du da vakre farger eller så ser du det mørke og dystre. Det blir det du vil det skal være og du kan om du vil la deg oppsluke av mørke eller velge lete etter lyset selv om du kanskje ikke finner så mye. Jeg lever i Alzheimer's skygge og der er det stummende mørke, det finnes ikke ei eneste lysstråle. Jeg velger å finne den selv for man må ikke bli så glad i mørket så du vil være der. Mørket gr deg skjul og på et vis gir det trygghet, men alt annet er også skjult for deg, du ser ikke og blir ikke sett.

 



 

Ut av mørket kom denne å la seg over stolen jeg satt på og ga en magisk følelse av velvære, jeg fant ikke regnbuen den fant meg. Skatten i enden den har jeg gitt opp å finne fordi jeg ikke trenger den.

 



 

Opp av det grønne kommer disse og skaper liv. Hvert eneste år kommer de på samme sted og vinner over gresset. Vilje til å kjempe og vilje til å prøve igjen.

 



En liten tass prøver finne noe der fetter humle har vært å forsynt seg. Full av bitte små pollenkorn tar den med seg liv videre.

 


Ei grønn lanterne i skyggen lyser opp.

 


#blogg #alzheimer #demens #mentalhelse #omsorg #kjærlighet #side2 #side3 #nettavisen #blogg.no

 


 

Gullhjertet mitt.

Så har vi satt oss ned med et lite vinglass og så tenkte jeg å prøve en liten positiv  oppdatering for det gjør jo noe med meg også når fokuset ligger konstant på de ting som jeg helst ønsker å fortrenge. Gullhjertet mitt oppsummerer det slik ?vi har det så bra og jeg er så glad i deg ? Hun registrerer jo ikke alt det negative som skjer, mens jeg har jo blitt en reisende i sorg og elendighet. Hun vet at hun har en sykdom Alzheimer, men hva det innebærer har hun jo ikke oversikten over. At jeg blir deprimert og gråter mye det registrerer hun og er raskt ute med å trøste. Det kalles kjærlighet 💓

 

I dag startet vi dagen kl.5  litt vel tidlig på en søndag,men det er rundt de tider vi er vant med å stå opp fra da jeg var i jobb og slike vaner er som sagt vonde å vende. Vi har fått solide rutiner på morgenen så det går helt perfekt, jeg legger fram det hun trenger og resten ordner hun selv. Som jeg sa til Almara fra hjemmesykepleien når hun var på besøk idag ? Eli lærte meg hennes rutiner da vi fikk vite om sykdommen og nå lærer jeg henne de samme tilbake ?

Vi har jo innført en ny medisin pga av den uro det er i øyeblikket og nå går det veldig greit, men når vi sjekker på kvelden om alt er borte fra dosetten så blir det jo en del misforståelser. Det skal bli bedre etterhvert og ikke skal vi bruke Sobril så veldig lenge heller. Det er kun midlertidig.

Må jo passe på å takke alle som viser så stor omsorg for oss og alle dere som deler av egen erfaring. Det er nettverket jeg har fått som i grunnen gjør at skuta flyter og samme grunnen til at bloggen fremdeles lever. Noen sa at det har aldri vært noen som har åpnet dørene slik før, men det vet jo ikke jeg så mye om da. Det er dere som leser som holder de døren åpen og så håper jeg at det kommer noe godt ut av alt sammen. Det hadde vært gledelig om de som styrer skuta Norge hadde satt seg litt inn i denne vesle gruppen av befolkningen som sitter bak en låst dør på en skjermet avd. et sted i vårt land. Kanskje kunne flere få være i sitt hjem lengre. Jeg skal være litt forsiktig med å anbefale andre å gjøre det samme som meg for det følger depresjoner i mengder i de fotsporene og jeg var ikke i nærheten av å vite hva jeg tok på meg. Jeg har valgt min vei pga et løfte jeg ga for snart ett år siden, men det er ikke så sikkert det var til det beste for noen. Det jeg den gang sa nei til hadde kanskje vært best på sikt for gullhjertet mitt. Jeg handler ut fra hjertet ikke hva hjernen sier og slik må det bare være. Det er nok en fordel å ta råd fra de med litt videre horisont.

Jeg har for sterke bånd til å kunne gjøre det. Gullhjertet mitt er og blir gullhjertet mitt.  

 


#blogg #kjærlighet #omsorg #helse #alzheimer #demens #side2 #nettavisen #side3 #bloggnorge
 

Det ble nesten en fin dag.

Det har vært bare kos idag fra vi sto opp kl.6 og til nå. Det ser ut til at Sobril'n hjelper litt på uroen som hun har. Dagen har gått med til våre vanlige turer og litt rengjøring som vanlig. Litt ekstra koselig var det at en barndomsvenninde til Eli kom en tur og det var moro for Eli det kunne jeg se med et halvt øye. Hun var den første utenom våre barn og gode hjelpere som har tatt en tur innom på dette året. Moro å høre at barndomsminner ikke har blitt glemt. Idag har jeg faktisk ikke merket at hun har flydd avsted til den verden jeg ikke hører hjemme i før nå da begynte det igjen. En kort periode hagler det med spørsmål om hvor jeg bor, når jeg skal dra hjem til meg sjøl osv. Ettersom jeg vet at det ikke spiller noe tolle hva jeg svarer så svarer jeg ikke for da blir det nok et spørsmål og enda mer frustrasjon som da ender med sinne. Ikke slik sinne som gir noen form for handling, men jeg blir jo beskrevet i nokså ufine ordelag. Det er da jeg lurer litt på hva som egentlig ville være det beste, men som regel gir det seg fort så lenge jeg bare holder på med mitt. Så lett var det ikke nå for nå ble det igjen kaos. Det har blitt en del problemer etter at vi fikk hjemmesykepleien inn igjen for nå har jeg ikke så mye jeg skulle sagt om dette med medisinene. Før hørte hun på meg, men nå gjør hun ikke det lenger. Vi hadde en rutine på at hun tar sin medisin som jeg har lagt i dagdoset og så skriver hun ned i boka si når, hva og hvor mye hun tok. Den rutinen er nå ødelagt av en eller annen grunn og så må jeg kjempe den tilbake ellers vet ikke hun at hun har fått det hun skal ha og da får vi uro igjen.

Vi får ta opp dette med Malin når hun kommer til uka. 

Nå ble det bare stress og pes og jeg har glemt hva jeg tenkte å fortelle. Håper det lysner litt imorgen, det kunne vært moro å fortelle noe hyggelig en gang iblandt. Vi hadde gode dager før nå er det 14 dager og vel så det med noe som aldri blir hyggelig.

Sola skinner i hvertfall selv om det er en sur trekk.

 


#blogg #helse #mentalhelse #demens #alzheimer #omsorg #kjærlighet #side2 #nettavisen
 

 

 

 

Hva skal jeg si om dagen?



Hva skal jeg så si om dagen idag bortsett ifra at det er fredag og helg. Helga brukte jo være et høydepunkt og fredagen i særklasse. Nå er alle dager like som de helst må være for at alt skal gå glatt og det er ikke så mye å glede seg over. Alle fremskritt vi gjorde er borte og uro preger dagene våre, i hvertfall de siste 14 dagene. I morgen er det 14 dager siden jeg begynte å merke at det ting begynte å forandre seg, først bare litt og knapt merkbart bortsett for på badet. Det handlet om at rutiner forandret seg de vi hadde slitt så mye for å få på plass. Nå er det mer meg hun ikke husker og som idag har hun spurt flere ganger om hva jeg heter. Vi har jo begynt med Sobril for å slukke litt branner og det har virket med så lite som 5mg. Det er veldig slitsomt dette at hun forveksler meg for det å unngå lange forklariger er veldig vanskelig hele tiden. Litt rart er det at akkurat nå hadde hun en telefonsamtale med en av våre døtre og jeg er sikker på at hun merket så mye, men det går jo bra når spørsmålene blir ledene. Godt i hvertfall at hun kjenner igjen dem, men det gjør hun også med meg over telefonen og om jeg går ut en 5 minutters tur, da er det meg som kommer inn igjen. 

Det er en vanskelig situasjon å være i og bedre blir det vel ikke heller. Det har vært en tung da og jeg har måttet holde igjen mange tårer for ikke at hun skal bli urolig. Det er til og fra hele tiden og vondt å være med på. Jeg trodde når jeg startet opp historien om Gullhjertet og meg at historien skulle bli lang og god på tross av sykdommen, så feil jeg tok for alt slit, tårer, prøving og feiling er mer eller mindre forgjeves. 1/2 år var det vi klarte å kjøpe oss og jeg ser jo enden på historien i det fjerne. Jeg trodde kjærlighet og haugevis med gode minner fra et langt liv sammen skulle gjøre den stor forskjellen. Det hjalp lite og nå vet jeg egentlig ikke lenger. 

Så har vi det evige problemet med medisiner når det er slik som nå. For nå er hun så fiksert på disse nå at jeg stoler ikke lengre på henne. Å legge ned i ukesdosett må jeg i hvertfall gi meg med, det får bli en dag om gangen. Kort og godt så er dette kanskje noe jeg ikke skal gjøre i det hele tatt, men da må vi ha hjemmesykepleien på besøk 4 ganger daglig slik det er nå. Da er livet redusert til å sitte å vente mellom besøkene. Om jeg tar å låser medisinene inn som jeg prøvde her for noen timer siden så er det nesten så jeg må ta med Vamp å rømme. Hun vet jo stort sett ikke hvem jeg er å da har hun jo selvfølgelig ikke så mye tillit til meg heller og det kan jeg jo forstå da. 

Jeg må ha en eller annen permanent løsning på plass før vinteren det forstår jeg jo nå. Dette går jo ikke, men så er jeg jo heller ikke villig til å gi slipp på henne. Jeg er jo glad i den Eli jeg hadde, men hun som nå spør meg over bordet mens hun blar i Se&Hør med oss i "heter du Atle også"  Hun kan ikke se at det er meg på bildet.

Det er nesten ikke til å tro.

 


#helse #omsorg #mentalhelse #alzheimer #demens #kjærlighet #side2 #nettavisen
 

Bare et sukk fra en som er trøtt.


#blogg #helse #mentalhelse #omsorg #kjærlighet #alzheimer #demens #side2 #nettavisen #side3 #nav #helseminister

Ja,ja etter en heller så trøblete kveld sitter jeg her da å prøver få noe ned på papiret. Natten ble ikke helt det jeg hadde drømt om for når jeg kom tilbake etter en høyst nødvendig spasertur med Vamp var alt vi bruker i hverdagen borte. Lommebøker og nøkler gjemt bort. Vi må bytte lås på onsdag for da hadde hun gjemt siste ex av de nye vi hadde slipt så da hadde vi ingen. Nå er en av de 4 til nye låsen borte alt. Nå er det nok bare å innse at viktige ting kan ikke være tilgjengelig for henne. Hun er til og fra hele tiden, men hvor lenge jeg er meg midt opp i dette aner jeg egentlig ikke så det er bare å forholde seg til at jeg kanskje er borte hele tiden. Det er ikke så enkelt å gjøre som å si det. Får vel bare si at jeg gleder meg ikke veldig til en ny dag. Idag er det vel heller tvilsomt om jeg får lov til å røre kameraet mitt for jeg skulle gjøre det rent for støv her på morgenen og da ble det bråk. Håper det går bra etter hjemmesykepleien har vært her for å gå disse rundene med kameraet er min måte å tømme hodet på. Kan jeg ikke gjøre det lengre da er det ikke mange gledene igjen.

Når det gjelder bloggen så klarer jeg vel kanskje ikke oppdatere den hver dag ettersom hun er så krevende akkurat nå. Bloggen skal i hvertfall få leve for nå går vi nok inn i en ny fase som også andre vil havne i. Da vil i hvert fall de det gjelder se hva de ikke bør gjøre. Er du pårørende til et menneske med demens så kan du begynne med å gjemme unna viktige ting som husnøkler, bilnøkkel og lommebok. Det blir fort veldig dyr lærdom om du har bil med nøkkelfri start og alarm.

 

Akkurat nå har vi hatt en god pratestund om at vi kanskje bør begynne å bruke flere av de medisinene vi ikke tar som Sobril. Slik er livet, bunn og topp på få timer. Skiftningen sliter veldig og det siste jeg tenkte i natt når jeg lå i senga å så i taket ved 2 tiden var at jeg håpet på ikke å våkne opp i dag. Våknet opp gjorde jeg så da er det vel bare å håpe på en fin dag for kvelden ser ut til å bli en gjennomreise i helvetet framover.

Lurer på om jeg skal kjøre en ? Giveaway ? som vil være 1 døgn sammen med et medmenneske som har Alzheimer, gullhjertet mitt, men er litt usikker om det er toppsjefen i NAV eller helseministeren som skal få lov å vinne. Begge har vært like hjelpsomme for oss med omsorgsansvar. Ha en fin dag.


 

Vi bommer på dagene.



 

Vi fikk denne til lunsj idag og den har jeg aldri tatt bilde av før, første jeg tenkte var Sandbie, men nei det er det ikke. Noen som vet ?

Vi er litt hemmet i vår jakt på insekter for det er litt for kaldt og det er mange som ikke er her enda. Det blåser også så mye at det er vanskelig når blomstene svaier.

Idag klart vi å bomme på hvilken dag det var for jeg trodde det var onsdag, men Eli holdt orden ved hjelp av avisa og dagboka si så jeg må jo smile litt. Det burde vel være meg som holdt orden på dette da men. Dagen i dag har vært fin og vi har hatt mye moro så det er nesten så alt trøbbel i det siste har gått i glemmeboka. 

Nå har vi satt oss ned etter kveldsturen med Vamp og da begynte problemene igjen. Telefon er bra å ha, men i vårt tilfelle kunne det være greit uten for nå ringer min litt for ofte. Jeg bruker sette den på lydløs og takk og lov for at jeg gjorde det nå også for nå er jeg blitt en ukjent igjen og hun ringer etter han andre Atle i et kjør. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si for her er kun et kaos uten like og det er ikke annet å gjøre enn å håpe at det gir seg til i morgen, natten går med det er sikkert. Når hun ikke kjenner meg igjen slik som nå så blir hun så urolig og da selvfølgerlig mistenksom. Hvorfor har jeg samme tattooeringer som mannen hennes osv. Alle spørsmål og ingen svar for å svare vil gjøre et enda værre. Prøve å bytte samtalemne, gå ut av rommet og ut på badet, bli der en stund for å se om det blir bedre. Hva gjør man ??? Jeg gjør det samme om og om igjen. 

Det er ikke bare NAV som gjør tilværelsen til et slit for nå var det ikke så lett å være omsorgsperson. Fortsetter dette da vet jeg ikke riktig hva jeg skal gjøre, men da må vi finne på noe annet. 

Da får jeg ta meg en kort kveldstur alene å håpe på at hun har roet seg litt når jeg kommer inn igjen for nå går hun rundt i hele huset.

Det er ikke så enkel å være glad i et menneske når hun avviser meg så til de grader. Hun har vært så snill og god hele uka selv om hun har rotet veldig så jeg håper dette ikke er slik det skal være. Jeg må jo også ha et hjem.

 


#blogg #demens #alzheimer #omsorg #mentalhelse #helse #side2 #nettavisen
 

 

NAV, ALZHEIMER og andre livslange sykdommer.


#blogg #helse #mentalhelse #omsorg #nav #side2 #nettavisen #bloggnorge
 

 

I går søkte vi om uførestønad fra KLP som Eli er berettiget til. Det var ikke fritt for at jeg hadde stålsatt meg før jeg logget inn på siden. All engstelse til tross det var greit alt sammen. Enkelt skjema og fort gjort. Da var det jeg fikk den glupe ideen om å sjekke status på hennes søknad om uføretrygd hos NAV. Med pågangsmotet på topp og etter mange mislykkede forsøk kom jeg jo inn. INGENTING fant jeg. Da var det at jeg fikk enda en god ide, jeg bruker kontaktskjema og spør hvordan saken står etter 2 mnd.

NAV forvaltning sa selv til spesiallege Peter O Horndalsveen ved Sanderud Sykehus dette.

Sitatet er hentet fra boka EN UBUDEN GJEST som alle pårørende til mennesker med Demens burde lese den har hjulpet meg mye og blir stadig tatt frem og lest i.

 

SITAT :

 

Ved kontakt med saksbehandlere vid NAV Forvaltning har jeg fått skissert et bilde av en forventet saksgang når demensdiagnose er stilt. For det første finnes det ingen demenskyndig lege eller saksbehandler i NAV Forvaltning, det vil si ingen som har spisset kompetanse når det gjelder demens. For det andreer det ikke et obligatorisk krav at det er en spesialist på andrelinjenivå som har stillt diagnosen. En vellbegrunnet uføresøknad med verifisert diagnose fra fastlegen, er tilstrekkelig.

Demens er vanligvis å regne som en kurantsak  med kort saksgang med hensyn til å få innvilget uførstønad. Det heter i lovverket at all arbeidsevne skal være tapt , sånn som ved for eksempel hjerneslag, alvorlig eller uhellbredelig kreft eller andre tilstander, og demens havner i denne sekkebetegnelsen andre tilstander.

Dette utløser en forenklet saksgang, hvor saken vanligvis ferdigbehandles i systemet i løpet av 14 dager fra den ligger på bordet, men tidligst fire måneder før sykemeldingsåret går ut. Man behøver alså ikke fullføre et helt sykemeldingsår før saken behandles og prosessen med arbeidsavklaringspenger ( APP ) er ikke aktuellt eller nødvendig. Ved stor pågang ser man an hastegraden i forhold til andre livstruende sykdommer med forventet kort levetid, men signalene til pasient og pårørende, gjennom lokale NAV, skal være tydelig i forhold til kurantsak med forenklet saksgang og forventet utfall. Det lokale NAV- kontoret har rollen som veileder og informant i forhold til andre aktuelle stønader, som for eksempel hjelpestønad og grunnstønad. Det er NAV Forvaltning som fatter selve vedtaket om uførestønad.

 

Sitat slutt.

 

Nå i dag fikk vi svar på henvendelsen i går, raskt får jeg vel si. Det var svaret at kontaktskjemaet var til et litt annet bruk samt en link til saksbehandlingstider for diverse fylkesvis oppdelt. Hedmark er på  i behandlingstid for her tar det 8 mndr å behandle søknad om uføretrygd. Nå er vi heldige for i brevet vi fikk når søknaden ble mottatt av NAV står det at det skal ta max 4 mndr. Det spriker veldig hva som er gjeldende praksis her da men. Nå er jeg av de som ikke liker alle svar jeg får så jeg ringte telefonnummeret der jeg kunne få lov til å stille spørsmål til NAV. 21 minutter tok det før tålmodigheten min tok slutt. Kanskje hadde de ferie. Dersom noe i søknaden skulle være feil så vet vi jo ikke det før om 2 mndr til i beste fall. Da kan det gå nesten 1 år før Eli får uførestrygden sin og da trenger vi ikke den for i mellomtiden har vi gått personlig konkurs og det offentlige Norge har fått ansvaret for oss begge.

Kanskje skulle jeg åpnet kebabsjappe på Kongsvinger.

 

Jeg skrev jo NAV, Alzheimer og andre livslange sykdommer.

 

Det er mye som kan skje i et menneskets liv og som kan forkort levetiden og føre til mye vanskeligheter før døden tar vekk alt. Allikevel er det få sjukdommer som alle innbyggere i Norge får. Kun en sykdom får vi alle og det er NAV. Uhyret følger oss hele livet og etter at man er død også. Det er vel noen som har søkt gravferdsstøtte også vil jeg tro. Jeg må si at denne skampletten burde vi kvitte oss med eller i hvertfall sørge for at gjør det de skal.

 

HJELP OSS INNBYGGERE I DETTE LANDET.

Hurra for Norge.

Minner fra en ødelagt barndom.

Minner fra en ødelagt barndom.

 

Det er jo ikke så mange som leser bloggen som kjenner meg så godt så da tenkte jeg at jeg kunne fortelle litt om fenomenet meg.

Det er mange med meg som av forskjellige grunner har fått ødelagt sin barndom og min ble egentlig ødelagt før jeg skrek mitt første skrik som jeg da ikke gjorde. Det begynte i mors liv egentlig der det var  passe temperatur på badevannet og alt annet som hørte hjemme der.

Men så begynte det??.mine foreldre hadde et gårdsbruk og der hadde de kyr, du vet slike du noen ganger kan se utenpå melkekartongen. Egentlig så er ikke kyr så mye å ha bortsett fra at de er gode på maten og med spagetti til. Kyr fungerer litt som en gressklipper bortsett for at det kommer ut noe der bak som lukter vondt.

Nå var vel dette et sidesprang, men så var det også at disse dyra hører jo hjemme i historien pga meg. Da kan du jo selv tenke deg hvordan det var å være meg når mor hele tida bøyde seg for enten å melke eller å måke skitt. Jeg skvulpet fram og tilbake som en barkebåt i for store bølger.

Så en dag i november, nærmere bestemt den 15 hadde jeg fått nok og ville ut, trangt var det jo også inni der og heller sparsomt med belysning. Får jo si at det ble en nokså kort og brutal utgang inn i denne verden og med en skalle formet som en lyspære, bare opp ned hang jeg nå der etter beina. Da var det jeg fikk se dama med hår på overleppa og ei diger vorte på ene kinnet. Nei fytte katta best og komme seg inn igjen tenkte vel jeg. Da small det bak, den forb?..fribryter?n hun slo. Har du prøvd å forsvare deg hengende oppned etter beina ? Med munnen limt igjen i raseri ble det flere smeller der bak inntil raseriet hos meg fikk fritt utløp og jeg skrek i fullt sinne. Det gjorde inntrykk for dama hun ga seg enda så diger hun var. Med sår stump ble jeg tulla inn i noe som klødde, men skitt au nå var det mat????..men hva i?...flaske ??.. Vi gutta er jo tross alt opptatt av litt pupp og greier og her kommer det ei flaske med noe skvip de kalte melk. Å så den ekle gummidingsen med det store hullet. Jeg vet jeg hosta og harket så jeg nesten mistet pusten og slitsomt som det var så sovnet jeg tross at det klødde så ille.


Det ble jo morgen til slutt den første dagen i mitt liv og jeg fant jo ut at jeg ville se litt nærmere på omgivelsene så liggende på ryggen med flakkende blikk prøvde jeg å få et inntrykk av omgivelsene. Der borte i en krok satt det noen som var litt mindre enn de andre med noen rare greier i håret. Tror jeg duppet av litt, men våknet av at det var noe i øye mitt, en finger, nei to. Den fingeren satt fast på framtoningen med den rare greia på hodet. Panikk i leiren,alle små gutters mareritt HJÆÆÆÆLP jeg var ikke enebarn, jeg hadde ei søster, nei ei storesøster. To dager og allerede en ødelagt barndom.

 


#blogg #barndom #side2 #nettavisen
 

En liten oppdatering fra oss i Gammelstuen.

 



 

En liten oppdatering fra oss i Gammelstuen.

Å du allmektige så trøtt jeg er vi var oppe kl.4 i dag for da var det slutt på sovinga for gullhjertet mitt. Problemet blir som vanlig at jeg sover flere timer mindre enn henne så når hjemmesykepleien har vært her så blir det rett over ende på det varme badegulvet. Det blir nok bedre bare jeg får omstilt meg litt til den nye situasjonen vi har fått. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare den men du kan si at når vi prater sammen så er jeg både meg og han på en gang så sammenhengen blir helt rar. Hun er både klar og uklar, bedre greier jeg ikke å forklare det. Hun merke nok selv at noe er forandret for det er nokså mange ganger hun har sagt ? jeg vil bo her på Fjell ? Det er ikke så vanskelig å si ja til det for det er jo vårt felles hjem. Det er kun hennes sikkerhet som vil få meg til å forandre på det, slik er det bare for jeg kan ikke leve med det å skulle ta fra henne hjemmets trygghet.

Før jul da vi hadde det slik som nå så var hun veldig oppfarende, det er hun ikke nå, hun er
mild og fin så det er ikke noe problem. Det er litt rørende å høre hun fortelle om hvordan hun vil ha det for det er alltid inkludert meg. Ingen steder skal hun uten meg og det er godt å høre. Skulle ønske jeg hadde litt kunnskap om hvorfor det er slik til og fra hele tiden. Rørete sier vi jo her på eidskogen, hun blander sammen noe så forferdelig så alt blir bare rot, men når jeg sier ? kan du ta ut og henge opp klesvasken som ligger i vaskemaskin?, vel så gjør hun akkurat det.

Det er så rart og slik har det aldri vært før.  

Nå har det vært så mye vondt her så vi må finne igjen gleden over livet før den blir borte for oss. Her får du et bidrag til det.

 


#blogg #demens #alzheimer #mentalhelse #helse #omsorg #kjærlighet #bloggno #side2 #nettavisen 
 

 



 

Full forvirring hos oss idag.

Da var det tid for å sette seg ned litt og tenke over dagen. Det er ikke fritt for at jeg undrer på hvordan det er mulig å forandre seg så fort. Det har skiftet i hele dag fra å gråte fordi jeg ga meg med å jobbe for å ta meg av henne til å lure på når jeg reiser hjem igjen. Det er faktisk ikke så lange tida om gangen hun er klar, men du skal følge godt med for å merke det. Hun sier jo ikke så mye om du selv ikke spør henne om noe. Dagen har jo gått bra og hun er i godt humør, men hun har hatt vondt i hodet i hele dag og det liker jeg dårlig. Hun er veldig opptatt av dette med medisinene sine så jeg er ikke så trygg på at vi har dem her, men vi får se.

Vi tok en tur til mine foreldre fordi Eli syntes det var en stund siden. Hun sa ikke så mange ord og fulgte vel ikke med på det som ble sagt heller. Da vi kom hjem og satt ute litt ble jeg bror, men det rettet hun opp igjen. Nå har vi funnet ut at vi har felles barn, giftet oss 8/9-73 og fikk første datter i desember samme år. Det er egentlig helt vilt alt som blir sagt for en pappa er jo i slekt med sin datter osv. En ting er jo bra nå da og det er at hun protesterer ikke når jeg sier at vi er gift med hverandre. Egentlig veldig overrasket over at jeg i det hele tatt klarer å holde være med på en samtale som er så hinsides all fornuft. Du som leser dette må tro at bloggeren må ha tatt et par, tre sterke og litt til.

Får håpe at dagen i morgen bringer litt lys inn i tunnelen for nå er det bekmørkt her inne, dette kan ikke gå bra i det hele tatt. Vi har hatt en fin rolig dag, men så uklar har jeg aldri opplevd henne. En ting er da bra og det er at hun er da tross alt fornøyd med livet.


Ha en fin kveld.

 


#blogg #alzheimer #demens #mentalhelse #omsorg #kjærlighet #side2 #nettavisen 
 

 

 

Litt mye tanker om alt.

Det blir litt til og fra her for det er ikke helt enkelt å få satt seg ned og samlet tankene så jeg får noe ned på papiret. Det er litt for mye uro til det. Etter en fin natt så ble det veldige startvansker på morgenen i dag, men vi kom da i mål til slutt. Hun er veldig trøtt og det er vel ikke så rart heller med tanke på hva hun har vært igjennom på et par døgn. Når jeg blir trøtt av disse voldsomme forandringene så må det jo være enda verre for gullhjertet mitt. Hun var redd i dag for at hun skulle måtte flytte. Om det er en ting jeg kan love med med hånda på hjertet så er det at som jeg sier ? her skal du være så lenge du vet det er ditt hjem ? Det var det vi bestemte den dagen vi fikk vite om sykdommen og det forandrer jeg ikke på. Det får koste hvor mye det vil av tårer, fortvilelse og dårlig nattesøvn, men slik er det.

Så har vi fått litt besøk av hjemmesykepleien igjen som gullhjertet mitt selv hadde et ønske om. Vi klarer fint å håndtere de få medisinene hun får, men om situasjonen blir slik som den var her så vil det gi litt mer trygghet for henne tror jeg. Dersom hun skulle miste minnebildet av meg igjen så skaper jo det veldig mye stress og kanskje også frykt å ha en ? fremmed ? i huset. Da kan jo hun selv ta kontakt med dem på vakt. Det gjør jo også at jeg ikke havner i denne hjelpeløse situasjonen. Det har jo vært min tanke at vi skulle ha det før, men det tror jeg nok at jeg må oppgi litt slik det utvikler seg.

Ellers så ser jeg at bloggvennen http://kagjert.blogg.no  har fått mange besøkende. Det gjorde meg veldig glad for da er vi to som viser hvordan forsøke leve med demens, hun som selv har sykdommen og jeg som pårørende til en som har. Jeg tror dette kommer til å bety mye i fremtiden, eller jeg håper det vil det. Jeg mener det er en vesentlig forskjell det å få demens i unge år enn å få det på slutten av livet. Så kan du tenke selvfølgelig er det slik, men i praksis er det ingen forskjell. Bare den biten som heter økonomi er en barriere å krysse. Mennesker fra vår alder ( under 65 ) har en gjeldsbyrde som er tyngende når du får så stor inntektssvikt som man jo får. Jeg var heldig som hadde førtidspensjon å ta av, men er du under 62 så har du ikke det. Hva da ?

Det er ikke så mange det gjelder, men desto verre er det å gå personlig konkurs fordi du tar vare på en som måtte trenge det. Dette tror jeg ingen av de som bestemmer bryr seg en dritt om. Man får omsorgsstønad på noen få tusenlapper for å tape over ¼ mill i året. Høres litt utakknemlig ut dette, men jeg er ikke det. Men lett er det ikke å bedrive økonomiske tryllekunster samtidig som man skal ta seg av et sykt menneske.

Det er ingen problemer med å få støtte til å åpne ei ? kebabsjappe ? som skifter eier neste måned osv.

HALLO !!!!!! Sier jeg, men det hører nok ingen.

 


#helse #alzheimer #demens #nettavisen #side2 
 

Svartvit farge.

Svartvitt er også farge om du tenker i nyanser. Det er skygger og om hverandre og blir svært så forskjellig etter som lyset treffer. Vårt felles liv er også slik, det er i svartvit farge. I ene stunden lyst og fint for så å bli skyggefullt og skummelt i den neste. Å beregne hva som skjer er umulig, men følelsen av at noe er i ferd med å skje det føles godt. Når det blir så høyt stressnivå som i går så går mye av tankevirksomheten med til å finne måter å unngå det på. Det blir så mye å tro for det finnes jo ingen lærebok på menneskesinnet. Hva skjer dersom det og det blir feil kan man jo ikke forutse noen gang. For deg og meg som til en stor grad tenker rasjonelt så går til nød å gjøre en slags fasit, men å gjøre det på en person som har demens må vel det være helt umulig.

I går og i natt trodde jeg løpet var kjørt, nå i ettermiddag laget hun middag med stor innsats med kun hjelp til å bruke komfyren. Det er nesten ikke til å tro hvor fort det skifter. Jeg har jo opplevd dette noen ganger, men ikke så raskt som nå. Da kan du tenke deg hvor vanskelig det er å forholde seg til. Nå i dette øyeblikk har hun ringt til Linda og spurt om hun kommer snart enda det er 3 timer siden jeg sa jeg hadde fått mld fra henne. Fra torsdag til søndag greide hun ikke bevare noe i hukommelsen 15 min. Menneskehjernen er merkelig. Man skulle jo tro at man da slappet av, men se det gjør jeg ikke for da leter jeg med lupe i alt som skjer etter skjer for å finne noe som avviker fra det gitte mønsteret. Er det bare jeg som er slik ?

 

Jeg tror vi har brukt dagen godt og jeg har vel egentlig lagt skylden på den extra pillen med Remeron hun klarte ta uten at jeg så det, men det er jo ikke rett da. Hun tok den lenge etterpå, men da kan jeg si det var derfor hennes fantasi gjorde at hun så en fremmed her. Hvite løgner er gode å ha noen ganger.

I morgen setter vi oss på ny under hjemmesykepleiens beskyttende vinger slik at jeg ikke sitter med alt alene. Det er ikke så lett å slippe stålkontrollen jeg har hatt, men jeg tror det Malin og jeg ble enige om vil være bra for gullhjertet mitt. Skulle det bli slik flere netter så vet jeg jo at de kommer på morgenen.

Det handler jo om å kunne bo i sitt hjem så lenge man vet det er et hjem. For henne og meg har det hele vårt felles liv handlet om livskvalitet og det er ingen grunn til å skulle bryte med det nå. Nå er vi igjen flere personer som er med på å sikre den livskvaliteten så det blir bra tror jeg.

Det blir mye mas om dette, men jeg tenker jo høyt på et vis og håper at noen får nytte av det.

Ha en fin kveld.

 


#blogg #demens #alzheimer #mentalhelse #helse #omsorg #side2 #nettavisen
 

KAOS.

Om jeg skal summere opp helga så går det å gjøre det med et ord KAOS. Det er vanskelig å lære seg håndtere slike situasjoner som når man i løpet av en time går fra å være kjæreste og til det å være en fiende som er ute etter å ta alt og alle. Hvordan å klare dette på en god måte vet jeg ikke så jeg bare går unna og oppholder meg mest i et annet rom. Nå var det ½ år siden sist det var slik, men så har det til gjengjeld vært slik hver natt i helga. Slik kan det jo ikke fortsette for det klarer jeg ikke over særlig lang tid. Da blir det jeg som kommer til å måtte ty til esken med Sobril.

At vi har klart oss såpass som vi gjør er basert på kjærlighet og ubetinget tillit, men når vi får slike ? utbrudd ? som i helga er begge de to tingene borte. Nok en gang klarte hun å forsyne seg av egne piller. Hun var oppe en tur når jeg hadde sovnet i et annet rom og tok da en Remron til. Da var det 4 timer siden hun tok den hun  skulle ha. Tror vi nå må ha hjelp med dette igjen som vi hadde før. Det hadde vel også vært greit at noen kom hit på morgenen dersom jeg er ? fiende ? hele natten.

Jeg satt hos henne til hun sovnet i natt etter ? utbruddet ? for da var hun en liten stund i vår verden. Det er ufattelig vondt å sitte slik med egentlig en fremmed som ligger der på din kjæres plass i felles seng. Jeg glemmer aldri de nettene det har vært slik og nå er lageret blitt stort. Ingen kan ha det slik veldig lenge det er den bitre sannhet. Hva skal man gjøre, nå er alt normalt igjen bortsett fra at hun husker ? inntrengeren ? som da var meg. Det er noe eller noen som har skremt henne før min tid som kommer tilbake pga sykdommen det er jeg sikker på. Hun ga meg et slags id-bilde av ? drømmen ? som jeg sier det var. Bildet gir men en anelse om hvem, men ikke hva. Hun er av natur en lukket person Eli og hun prater ikke gjerne om ting hun tenker på. Da blir det jo ikke lettere akkurat når man i tillegg har Alzheimer.

 

Vi får prøve å komme i gang her hos oss og håpe dagen bringer noe godt. Ha en fin dag.

 

Veien vi sal gå kan best sammenlignes med dette. Den er smal og det er farer på begge sider og jeg aner ikke hva som skjuler seg lengre fremme.


#blog #alzheimer #demens #mentalhelse #sorg #glede #omsorg #kjærlighet #side2 #nettavisen
 

 

Når alle har reist.

Så var det kveld hos alle medisiner er tatt i foreskrevet mengd, hun har ligget på litt mindre før, men nå syntes jeg det var nødvendig og ta det som legen har sagt vi skal ta. Remron har hun fått 15 mg nå får hun det hun skulle ha 30 så håper jeg at natta går fint. Litt rart for det har liksom ikke gått så værst, men allikevel blir jeg engstelig.

 

Vi har hatt besøk idag av yngste datter Pia m/fam og det var koselig. Det gikk så fint og hun var jo så glad for å få besøk, men jeg ser jo det at hun spiller med. Hun kjenner dem jo og alt det der, men hun oppfører seg ikke ekte. Det er ekte gjensynsglede, men  ellers er det et spill. Lurer bare på om Pia merket det som jo tross alt jobber blant utviklingshemmede. Når de reiste merket jeg jo godt at jeg var borte for hun viker unna når jeg tar på henne.

 

Takk og lov så kom Linda innom så da roet hun seg og klarte til og med å lure meg. Jeg trodde at nå var det over for denne gang.

Nå har alle dratt og her sitter jeg i stua og får ikke noe kontakt med henne og hun har blitt veldig fiendtlig og vil at jeg skal forlate huset. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre nå, men får håpe at det er bedre i morgen. Får bare prøve å holde meg unna henne og håpe at det glir over, men en ting er jo helt klart nå handler det om hennes sikkerhet og om den ikke kan ivaretas her hjemme så er det egentlig ikke mye jeg kan gjøre. Jeg kan jo ikke tro at alt blir bedre dagen etter dagen etter dagen. Det prøvde jeg i 2 mndr og det endte nesten med at jeg ble pasient.

Jeg elsker gullhjertet mitt over alt på jord, men dette er ikke henne, det er en sykdom som har tatt over henne, Alzheimer.


Jeg håper, men tror ikke lenger. Håper bare at hun sover inatt, på meg blir det nok gjesteværelse i beste fall ellers blir det i sofaen jeg må sove. 

 


# blogg #alzheimer #demens #mentalhelse #sorg #omsorg #kjærlighet #side2 #nettavisen
 

Får kalle det den første dagen.

Vi får kalle det for den første dagen på en veg til noe jeg ikke vet hva er.

Det å kunne våkne opp til en ny da er den største gaven vi har fått i livet, resten må vi styre selv for å gjøre tilværelsen til det vi ønsker oss. Ofte er det flaks og dyktighet i kombinasjon som gir oss det vi søkte etter. Noen ganger kan du ikke selv øve noen påvirkning på det som skjer, du må bare leve med det som livet byr. Slik var det å våkne opp i dag etter kun 2 timer med søvn. Vi har blitt offer for de ting livet kan by på som du aldri tenker at kan hende deg og dine.

 

Jeg har lenge følt at noe var på gang for alle slike unormale små hendelser gjør at hjernen blir satt i alarmberedskap. Alle brikkene falt liksom på plass i går når jeg merket at bildet av meg ble sakte borte. I natt var hun svært urolig til og med i søvne.

Det er ikke slik at jeg ønsket å våkne i dag, det var heller det motsatte for orker jeg en ny runde som kanskje vil ende opp med at hun aldri kommer tilbake til vår felles verden. Det vet jeg ikke. Det er vel egentlig bare å prøve, kanskje klarer jeg på ny å få henne tilbake. Sist det skjedde tok det 2 mnd og da hadde jeg hjelp av Sanderud Sykehus. Nå er jeg alene i en kamp som ikke kan vinnes.

 

Akkurat nå trekkes jeg mellom to tanker, den ene sier håper det tar slutt denne gangen og at naturen går sin gang, den andre er at jeg skal vel ikke gi meg uten kamp nå heller. Det er der jeg lander for nå kan jeg så mye mer av det som skjer i hennes sinn når den onde på ny har begynt sin ødeleggende ferd.

 


#blogg #alzheimer #demens #helse #mentalhelse #kjærlighet #sorg  #omsorg #side2 #nettavisen #bloggnorge #blogglisten

 

 

Aner ikke hvordan dagen blir, heller ikke hvordan dagene fremover blir. Eneste jeg vet er at jeg må sørge for å holde balansen denne gangen, det klarte jeg ikke sist for da var jeg ikke forberedt. Det er jeg tross alt nå bare jeg klarer å legge bort klumpen i halsen.

Jeg må være uberørt for å hjelpe henne å det skal jeg klare å bli. Å skape uro er det siste jeg vil må.

 

Man må kjempe for å vinne og man må kjempe for å tape også.


Sommerfuglen er klar til flukt selv med ødelagt vinge, flukten blir nok ikke så vakker, men det handler om å få luft under vingene.

 



 

Når jeg blir til Han.

En helt vanlig dag har ikke jeg hatt på 1 år så det har jeg sluttet å tro på at vi kan ha noe mer hos oss. Nå har dagene etter hvert begynt å forandre til slik de var en kort periode i november. Jeg skrev ned alle slike ting jeg syntes var unormalt for gullhjertet mitt og det var mange slike stikkord !! HAN ?? !! HAN ATLE ?? Nå er vi der igjen. 

Tenk deg når du sitter der ved kjøkkenbordet og så merker du at din kjære stirrer på deg lenge og så plutselig sier" Han Atle har også en tattoo av den lille foten til Mats " Et kort sekund stopper alt opp før du henter deg inn igjen. Hørte jeg feil, nei hele samtalen går i han form. Nå er jeg igjen i ferd med å forsvinneog det går ikke å beskrive den følelsen som er der når du går rundt og er en skygge av den person du egentlig er. Det er fullstendig kaos inni hode. Hun spør om ting som " hvem eier den pc'n du bruker " " tar du mye bilder du også " " bruker du også gjøre slik " Alle spørsmål viser meg en ting, hun er ikke sikker på hvem jeg er hele tiden. 

Vi skal ut å gå igjen på en vei som kun fører til et sted som jeg helst ikke vil tenke på, vi har kjøpt oss 1/2 år som vi har hatt det fint sammen, men nå begynner det jeg kaller helvete igjen. En ting er forskjellig og det er at der har jeg vært før og denne gangen vet jeg hva jeg gjorde feil sist. Da lot jeg meg stresse og da er det vanskelig å kunne hjelpe et menneske som selv er i en stressende situasjon. Slik blir det ikke nå, men det er ufattelig vondt å se på at den du elsker forsvinner på denne måten. Slik er livet hos oss, ufattelig tungt, men ikke uventet. Vi har nok brukt opp mye av vår tid allerede, men gi opp skal vi ikke. Det har vært en mental nedtur idag og det er mange vonde tanker omkring det som jeg håpet skulle ta flere år, men akkurat nå ser det mørkt ut. Hun er fornøyd og blid og det er hovedsaken for å vise henne at jeg er veldig lei meg det gjør jeg ikke. Rart dette med kjærlighet at det skal være det største som finnes og allikevel skal være så vondt. Det var ikke slik vi drømte om å få det. Vi får prøve igjen imorgen.

Det er noe vakkert i det såre og vonde som ikke kan beskrives, men jeg synes vel valmuene som fikk noen solstråler på seg mellom skyene viser det bra. Tenk så heldige vi er som var der akkurat da og kunne bevare øyeblikket for alltid.

Jeg låner noen ord fra Vestlandsfanden.

For livets glade gutter går solen aldri ned.
De tar pause 5 minutter før de vandrer videre.

Et liv i sola skal vi ha koste hva det koste vil. Ha en fin lørdagskveld.

Var jeg deg så hadde jeg holdt extra godt rundt den du er glad i for før du aner det kan alt være borte.

 



 

 

Skryter litt igjen jeg da, men bare litt 😊

Det er spesiellt et galleri på IG jeg føler meg veldig høyt på strå ved å få dagens beste og det er på @mat_macro å bli medlem med egen mappe der var veldig moro. Det er på @mat_macro og @macrofreaks alle bra bilder er. Nå har jeg to bilder på hver av de galleriene. Veldig moro å vise at man kan ta veldig fine bilder uten dyrt kamera og redigeringsprogram. Så er jo jeg i tillegg snapfotograf så jeg bruker ikke stativ, det gjelder å ikke skjelve. 

 



 

Vi har gått en liten tur idag for mine to turkamerater er trøtte og litt støle. Eli holder på å le seg forderve når vi er ute å går slik for det kan bli både 30 og flere bilder av det samme motivet spesiellt når jeg vil ha splashbilde. Jeg har jo den fordelen med mitt kamera at jeg kan legge til 3 farger fra svartvitt. Det er ikke så lett alltid for vi har jo mye grønnt da så det blir å jukse kameraet litt. Splash  💓 jeg og det har jeg vel snart 50 dagens av. Moro å skryte litt.

 


 

Gullhjertet mitt er som sagt trøtt idag så vi måtte ta en time på øye på vår private strand. Som vanlig over 35 + og like stein hardt. Med 10 spotter i fleisen blir følelsen av å være på Pleya del Ingles nokså virkelig for med vinduet og døra oppe ut i friluft er det en god trekk gjennom badet ( stranda) eneste som mangler er bølgeskvulp, men alt kan man jo ikke få og vi har jo hatt vannlekkasje så det er bra som det er. 

Når hun er trøtt så går det veldig ut over det tenker og det blir mye rart sagt, men da repeterer hun ting hun må huske som at det er bare jeg som har tattoo av hånd og fot til Mats vårt barnebarn som døde i mors liv. Det har jeg på venstre underarm. Det er vel en slags ID for henne. Rart å tenke på at ansikter bare plutselig ser ut til å forsvinne ? Jeg har etterhvert blitt flink til å hente henne inn igjen med en gang jeg merker det, men det er klart at en dag så går ikke det lenger. Et sted foran oss ligger det ei mine og vi har ingen mulighet til å velge vei utenom. Det er slettes ingen lett vei og eneste trøsten er at hun ikke har det vondt, heller tvert imot, hun gleder seg til hver dag. Den byrden må jeg bære alene enten jeg vil eller ikke. 

Når jeg sitter slik å tenker på det så tenker jeg mye på de andre som også sitter slik, venter på eksplosjonen som må komme. Det kan jo hende de har noen helseplager selv også og da blir det vanskelig å bære den samme byrden. Jeg er tross alt heldig som er frisk selv. Uten solid helse tror jeg nok den belastningen blir for stor. Det er slitsomt, forferderlig slitsomt å skulle holde oppe en person som ikke tenker helt fullt selv. Du må alltid være der med støtte. Slik det er nå så går ingenting uten at jeg yter en eller annen form for hjelp.

Allikevel skulle jeg aldri ville vært den tiden vi har hatt nå i år foruten, det er først nå jeg har oppdaget hvor godt vi egentlig fungerer sammen. Det blir mange gode klemmer og kjærlige ord på meg og det er ikke få ganger hun har sagt " du sluttet jobben din for å at jeg ikke skal være alene "

Mye er borte, men ikke takknemligheten og kjærligheten.

 



 

Ut på tur og potta sur.

Det var idag vi hadde planlagt en tur opp i skogen til et gammelt hjem som heter Havmyrlia, men gullhjertet mitt var ikke så veldig stemt for det selv om hun ikke husket hverken navnet eller hvor det var. Det hørtes bare så fryktelig langt ut. Tingen var bare det at jeg hadde bestemt meg og ga meg ikke på det, vi skulle til Havmyrlia. Gummistøvler og ryggsekk sto klar så det var bare å bli med. Med munnen formet til et smil nedover ble hun motvillig med, men det minnet veldig om å ha med en fjortis på tur. Alt var æsj og uff.

Det er en gammel sti som går fra Matrand kirke og til Børli på Fjellskogen. Vi bor jo ved stien og den går over en del av vårt jordiske gods. Det ble ingen stopp før vi kom til Kvilesteina og det stiger nokså mye opp dit. Vi var trøtte alle tre.






 

Litt vanskelig å se diktet til Hans Børli der oppe ver Kvilesteina så du får det her.

 

Du lever

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

 



 

Vi trasket videre for til Havmyrlia skulle vi. Hun husker ingenting av at vi har gått her godt borti 100 ganger vil jeg tro og jeg var spent på om hun husket det vi gikk for å se.

 









Kjelleren i Havmyrlia var det som vi skulle til å den husket Eli akkurat som jeg håpet på, jeg hadde blitt veldig lei meg om hun ikke hadde husket den for dette er et veldig spesiellt sted som vi har gått til mang en sommerkveld. Vi har sittet der oppe å sett sola bli borte og tuslet hjem igjen på natta. Det er en opplevelse.

Da ble det mat og noe godt til Vamp.











 

Veien hjem ble nok ikke noe kortere, men det er utforbakke så da går det lettere. Det ble nesten 12 km på en smal sti så nå er vi trøtte alle 3. Det har vært mange inntrykk og mye å forsøke å huske for gullhjertet mitt så nå blir det mye rart sagt og det er veldig merkbart at sykdommen har tatt mye, men uansett så fikk vi en fin dag i skogen. Bildene ble ikke så bra, men slik blir det når man skal prøve å ta vanlige bilder med en 50mm makrolinse. Den jeg skulle bruke glemte jeg hjemme. Det var skogsturen vår med mye glede hun hadde glemt.

Ha en fin kveld.

 

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
suttung

suttung

64, Eidskog

Jeg er nokså anonym med få gode egenskaper, men en har jeg, en vilje av stål. Det handler mest om gullhjertet mitt som har fått diagnosen Alzheimer og om hvordan vi takler veien inn i det ukjente. Kjærligheten til min kjære Eli er den jeg blogger om.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits