Ny nedtur

Så sitter jeg her og prøver å fordøye siste hendelser, men det er omtrent som med maten jo mer jeg svelger jo mer vil opp igjen. Jeg greier ikke å fordøye siste døgn. Disse voldsomme skiftningene greier jeg ikke lenger. Vår klokke tikker videre og for hvert minutt som går så spiser den av den tiden vi skulle ha sammen. Jeg lurer jo litt på om det i det hele tatt nytter. Nå har det gått 4 mndr og vi har enda ikke fått begynt på noen medisinering for å forsøke bremse utviklingen av Alzheimer. Hun har blitt så mye dåligere at jeg ikke lenger tror at noe vil hjelpe. Eli føler seg helt fin sa hun i går og jeg orker snart ikke mer, så kanskje vi bare skulle gi opp. Jeg aner ikke hvor lenge hun blir borte, men noe sa noe om en 6 uker. Da er det mars før hun er hjemme igjen og et halvt år har fått gå uten at noe annet enn en negative ing har skjedd. 6 mndr er mye om jeg tenker tilbake fra nå. Da var vi i juni og vi merket ikke engang noe til sykdommen som herjet i hennes hode. Om vi bare hadde visst om det da og fått noen av de medisinene da så hadde hun kanskje aldri blitt slik som nå. Nå er hun egentlig fulltidsjobb for meg. Jeg må hele tiden si hva hun skal gjøre, hva hun skal ha på seg osv. Vi har mistet for mye tid.

Jeg sover så lite selv om hun har vært borte 8 dager at om ikke lenge må jeg ta en tur til fastlegen for å få hjelp med det. Nå er hun jo borte igjen og det blir akkurat like vanskelig for hun ringer hele tiden gråter og vil hjem og synes jeg er slem som ikke kommer å henter henne. Jeg måtte slå av mobilen kl 23 igår kveld for da var jeg helt ferdig. Når je gikk og la meg skalv jeg så hele kroppen ristet og je våknet opp med forferderlig banking i hodet. Vet egentlig ikke hvor lenge jeg sov heller. Vi får prøve å slite oss ut idag Vamp og jeg slik at jeg sovner raskere. Slik det er nå går ikke.

Skulle ønske jeg kunne skrive om noe bra, men jeg klarer ikke finne noe som jeg ser som bra akkurat nå. Vi forbruker tiden vi skulle hatt sammen og den kan vi ikke fylle på med lenger framme. Vårt liv slik jeg kjente det er ødelagt for alltid, det kommer aldri til å hjelpe hva enn vi gjør, det er for seint og jeg har lyst til å gi opp. Hun synes jo selv at det går greit. Kanskje skulle jeg la naturen gå sin gang for slik det er nå så er det smerte og lidelse for oss begge når hun er vekk. 

Jeg er trøtt og har kjørt meg fast.

9 kommentarer

11.01.2017 kl.09:49

Pappan min, itte gi opp! Det er itte noe som er bevist på at all håp r ute enda, og je håper og trur at dem på Hamar gjer så gøtt dem kan for mamma!! Kan itte tru noe annet. Je veit du itte slutter å håpe for mammas skyld.

suttung

11.01.2017 kl.17:03

Anonym: Du vet vel bedre enn noen at pappan din aldri gir opp , jeg var bare nede å samlet krefter på min måte. Håpe på noe bedre gjør jeg alltid når det stormer, men noen ganger er det vanskelig å finne no håp.

11.01.2017 kl.12:44

Vondt å lese Atle.Du må ta deg en tur til legen,å få noe så du får sove. Du trenger omsorg du også,oppi alt dette du går i gjennom. Be om hjelp til deg selv også.klem

suttung

11.01.2017 kl.17:05

Anonym: Jeg år verdens beste hjelp fra dere som leser både her og på Facebook. Først Eli så skal jeg nok hente meg igjen.

Inger

11.01.2017 kl.16:28

Du trenger noen andre å snakke med rundt deg. En helseperson. Før du sliter deg helt ut. Da et du jo ikke i stand til noe når du blir helt utslitt.

Klem.

suttung

11.01.2017 kl.16:57

Inger: takk for rådet, jeg har det når jeg trenger det for jeg har døttre som jobber med å ta vare på mennesker. Om jeg har lyst på en bedre middag til samtalen så har jeg en datter som er kokk på høyde med vår kjære Hellstrøm.
Nye venner har jeg også fått som jobber i helsevesenet. På bunnen liker jeg meg ikke så vi går en tur til skogs hjelpern Vamp og jeg og så er jeg oppe igjen. Jeg vet jo at alle opp og nedturer vil tære på, men hun er viktigere enn meg og jeg sa når hun spurte hva jeg ville gjøre om hun ble liggende som sin mor " bære deg " var det jeg sa og det skal jeg til jeg lukker igjen øynene.

Isabelle Lundhaug Kleiven

11.01.2017 kl.18:53

Dette skal vi klare sammen pappa❤

suttung

11.01.2017 kl.19:05

Isabelle Lundhaug Kleiven: ??????

Heidi

13.01.2017 kl.09:29

Du har lov til å synke ned i tankene dine og undre deg på om dette går, det er noe vi alle forstår, også om litt du nok en gang håpet får.

Skriv en ny kommentar

suttung

suttung

64, Eidskog

Kategorier

Arkiv

hits