Den første dagen.

Klokka er 10 og jeg har sitti ved kjøkkenbordet siden kl.6. Trodde jeg skulle sovne til slutt i senga, men nei det gikk ikke. Jeg spiser fordi jeg vet jeg må og jeg drikker fordi jeg vet jeg må. Jeg vet jeg må sove også, men det klarer jeg ikke styre. Jeg bruker være flink til å koble bort ting som plager meg når jeg skal hvile, hvorfor går ikke det nå ? Det er fordi tankene er hos henne jeg venter på. Eli har ventet på meg mange ganger når jeg var borte på jobb, noen ganger i 2 - 4 uker alene med 3 barn og 4 hunder. Nå er det min tur å vente på henne. Hvor vondt det enn må være så skal jeg være der for fullt når hun kommer hjem. Det går i bølgedaler som en sinuskurve, men en kald våt tur sammen med Vamp gjorde godt. Det er nesten umulig å bare være trist sammen med ham for når han føler jeg er nedstemt så blir han som en unghund igjen. Runde på runde rundt meg til jeg til slutt må smile. Vi satte oss under ei bustegran og han stakk den kalde bløte snuten sin opp under øret mitt for som å si jeg er her.  Og det er Vamp.

 



 

Dagen har gått vi har mest vært inne på ettermiddagen for i morgen må jeg opp å være med henne på et utredningsmøte. Hun ble så glad når jeg sa at jeg kommer opp. Hun husker det nok ikke så lenge, men jeg får vel fleire muligheter til å si det. Mobiltelefon kan vel være både til det gode og det onde, men for meg så bekrefter den på et vis at jeg er i hennes tanker for siden 09.30 har hun ringt 30 ganger. Jeg vet hun gjør det for å høre stemmen min for det er ikke lenge hun prater. Klart det er stressende, men så er det hennes måte vise meg hva jeg betyr for henne. Vi får bruke litt tid imorgen på å få henne til å skjønne at det er for oss hun er der hun er. Det blir godt med litt glede igjen. Vi får prøve på slike gjennsyn så lenge hun skal være der på Sannerud så vi begge kan få litt styrke fra hverandre, for dette er en prøvelse for oss begge. 

 



 

Jeg tok dette bildet på mandag kveld fordi jeg syntes hun var så vakker der hun hvilte ut tryggt og godt hjemme hos oss. Håpet er at hun skal få mange slike gode stunder hjemme, det er der hun skal være i det hjemmet hun med kjærlige hender har skapt til oss. Det syns ikke utenpå at den onde herjer i hennes hode. 

Idag er vår første dag i kampen fram mot noe som skal gi oss forhåpentligvis en bedre fremtid enn vi i utgangspunktet kunne håpe på. Nå håper jeg at hun har fått den medisinen som kanskje kjøper oss litt lengre og bedre tid sammen slik at vi kan se ting i et noe lengre perspektiv for som nå har det kun vært fra dag til dag. Spesiellt for meg er det viktig slik at jeg kan bistå Eli med å få en bedre hverdag, jeg trenger å lære mer om hvordan og hvorfor. Jeg er jo kun kjæresten hennes å handler mer etter følelsen enn jeg burde for når hun gråter så gråter jeg og da blir det hun som trøster meg " det går bra gubben min " sier hun. Det burde og skal være motsatt, jeg skal trøste henne. 

Jeg har lyst til også å takke dere som ved å følge med på bloggen min gir meg en følelse av å ikke være så ensom med mine tanker. Jeg tenker ofte at idag blir det siste innlegget, men så er det jo å svikte dere som ønsker oss alt vel. Det betyr uendelig mye for meg og da indirekte for henne. Når jeg er rolig blir jo også hun det. Det kan vel til tider bli for mye følelser, men jeg kladder jo ikke så da blir det min sinnsstemning som rår. Det jeg kaller vår reise inn i det ukjente må også bli en reise i følelser. Jeg fikk en melding om å dyrke sorg og det er helt rett jeg skal være forsiktig med å dyrke sorgen for da vokser den helt ukontrolert og jeg kan ikke være til hjelp for hjertet mitt. Utrolig for meg hva disse meldingene fra dere lærer meg. For meg er sosiale medier blitt er livsnerve som får meg til å slippe ut litt frustrasjon, det hadde jeg aldri trodd da jeg startet opp. Det er også en mulighet for meg til å vise hva Eli betyr for meg for en dag kanskje hun kan lese min historie om oss. Jeg håper det. 

 

 

4 kommentarer

Laila Monica Nikolaisen

11.01.2017 kl.22:19

JEG ER IKKE SINNSYK!!!

suttung

11.01.2017 kl.22:26

Laila Monica Nikolaisen: Nå vet ikke jeg helt hva det er men det er jo de som mener at min Eli er det og hun har alzheimer. Jeg tenker syk på sinnet og det kan vi alle bli bare vi blir presset nok.

Heidi

11.01.2017 kl.22:31

Takk for at du fortsatt deler Atle. Bildet sv Eli er helt fantastisk, hun er jo den samme flotte dama og ❤ ditt uansett.

Masse lykke til i morgen 🌹

suttung

11.01.2017 kl.22:35

Heidi: ja hun er det Heidi alzheimer synes ikke utenpå. Hun er like vakker Eli ??

Skriv en ny kommentar

suttung

suttung

64, Eidskog

Kategorier

Arkiv

hits